En historisk dom, en påfallende stillhet

Denne uken ble norsk rettshistorie skrevet. Arfan Bhatti ble dømt til den strengeste forvaringsdommen som noen gang er gitt i Norge for sin deltakelse i planleggingen av terrorangrepet i Oslo – et angrep rettet direkte mot skeive, mot Pride, mot retten til å leve åpent.

Likevel er det påfallende stille.

Til tross for dommens historiske alvor har saken fått begrenset oppmerksomhet i landets største aviser. Ingen store førstesider. Få analyser. Lite offentlig samtale. Stillheten står i skarp kontrast til alvoret i det retten faktisk slo fast.

Når terror rammer skeive, blir det bagatellisert

Dette var ikke «bare» ekstremisme. Det var ikke «bare» vold. Det var målrettet terror mot skeive mennesker – mot kjærlighet, synlighet og fellesskap. Når målet for terroren er LGBTQ-personer, ser vi gang på gang at saken får mindre plass, mindre kontekst og mindre tyngde i offentligheten.

Hadde reaksjonen vært den samme dersom angrepet var rettet mot en annen gruppe?

Stillhet er også et valg

Når den strengeste forvaringsdommen i norsk historie ikke løftes tydelig frem i mediene, sender det et signal. Ikke nødvendigvis med vilje, men med effekt. Et signal om at terror mot skeive ikke regnes som like samfunnstruende. At hatkriminalitet mot LGBTQ-personer ikke anses som like viktig å forstå, forklare og forebygge.

For oss som er skeive, og for alle som står i solidaritet med oss, er dette ikke en perifer sak. Dette handler om trygghet i det offentlige rom. Om retten til å feire Pride uten frykt. Om retten til å eksistere åpent.

Hvorfor dette må snakkes høyt om

Forvaringsdommer gis kun når samfunnet vurderer faren som ekstraordinær. At denne dommen er den strengeste som er gitt, sier alt om alvoret i saken. Når oppmerksomheten uteblir, mister vi en avgjørende mulighet til å snakke om hatideologi, radikalisering og hvorfor skeive fortsatt er mål for ekstrem vold – også i Norge.

Å tie denne saken i hjel gjør oss ikke tryggere. Det gjør oss mer sårbare.

Regnbuen er fortsatt et mål – og derfor et ansvar

Denne dommen burde vært et tydelig vendepunkt. Ikke bare juridisk, men samfunnsmessig. En påminnelse om at kampen for trygghet, synlighet og likeverd ikke er over.

Når regnbuen angripes, må den også forsvares. Med ord. Med handling. Med oppmerksomhet.

Og vi nekter å være stille.