"Er ikke dette ett utested for skeive?"

Når våre rom i Oslo blir overtatt

Oslo er full av utesteder. Fra de hippe barene på Løkka til dansegulvene på Solli og de brune pubene som aldri dør ut – det finnes noe for enhver smak. Men det gjelder ikke alle. For skeive mennesker er det fortsatt bare noen få steder i byen som føles helhjertet som våre. Men hva skjer når de få utestedene som er laget for skeive, sakte men sikkert blir fylt over av heterofile gjester?

Det er et fenomen som mange skeive har merket seg. Utesteder som tidligere føltes som trygge havner har blitt steder hvor du må se deg over skulderen, og det som skulle være et fristed begynner å minne mer om hvilket som helst annet utested.

Utesteder som London Pub, Elsker o.l er ikke bare populære fordi de har dragshow eller god stemning. De betyr noe. De er trygge rom, fellesskap, en pause fra en hverdag der man ofte må filtrere seg selv. De er steder hvor man kan være hele seg – uten å glane over skulderen eller vurdere om det er trygt å kysse noen på dansegulvet.

Men den tryggheten er i ferd med å forsvinne. Og det skyldes ikke hat, nødvendigvis. Det skyldes plass. Dominans. En form for ubevisst overtakelse.

Fra alliert til overtakelse
Etter terrorangrepet mot det skeive miljøet 25. juni 2022 var det en massiv støttebølge fra hele byen. Det var ekte og rørende. Mange heterofile tok turen til skeive steder for å vise solidaritet. Det betydde mye, og mange i miljøet tok imot det med åpne armer.

Men nå, snart tre år senere, har den solidariteten forandret seg. Den har begynt å ligne mer på en slags eierskapsfølelse. Skeive rom fylles av utdrikningslag, vennegjenger og par som er der "fordi det er gøy med litt homo". De danser på dansegulvene, filmer skeive utrykk og reagerer overrasket når de møter på faktisk skeiv intimitet.

Og en kveld nylig, ble jeg spurt av en heterofil mann – som var ute med sin skeive venn – om ikke London Pub var "et sted for skeive lenger?" Det spørsmålet sier egentlig alt. Når selv de som kommer utenfra begynner å merke at det skeive er i ferd med å forsvinne – da har vi et problem.

En skeiv kveld skal ikke måtte forhandles
Skeive rom er skjøre. Ikke fordi skeive mennesker er skjøre, men fordi rommene er få og historien vår er full av kamp for dem. Skeive har alltid åpnet dørene for andre. Vi har ønsket velkommen, delt, inkludert. Men det finnes en grense. For hva skjer når vi igjen begynner å dempe oss selv på våre egne steder? Når vi må justere uttrykket vårt, senke stemmen, skjule kjærligheten litt – fordi blikkene og kommentarene kommer, selv der vi trodde vi var trygge? Når vi blir sett på som underholdning.

Det som var ment som støtte, har i noen tilfeller blitt en ny form for usynliggjøring.

Dette handler ikke om å stenge noen ute
Ingen sier at heterofile ikke får komme på skeive steder. Men la oss være ærlige: en heterofil person i Oslo har bokstavelig talt hundrevis av steder å gå ut. En skeiv person har kanskje tre–fire alternativer som er eksplisitt laget for dem.

Det betyr at når heterofile velger å innta skeive rom, tar de i praksis av den knappe plassen. Skeive som en gang opplevde disse plassene som trygge havner, må nå konkurrere om plass og energi med folk som har alle andre steder i byen å velge mellom. Det handler om å forstå at dette ikke bare er en bar eller en klubb. Det er et fristed for skeive. Et hjem. Et sted vi trenger – ikke for å føle oss spesielle, men for å føle oss trygge.

Dette er ikke en oppfordring til å kaste ut heterofile fra skeive steder – det handler om bevisstgjøring og respekt. Kanskje heterofile som vil støtte heller burde spørre seg: "Trenger jeg å være her i kveld?" eller "Hvordan kan jeg bidra til at dette fortsatt føles trygt for de som trenger det mest?"

Og kanskje utestedene selv må tørre å sette noen grenser. Ikke for å ekskludere, men for å bevare det skeive – både som atmosfære og som funksjon. For når alt blir for alle, ender det ofte opp med å bli laget for de som allerede har mest.

For akkurat nå stiller mange av oss spørsmålet i stillhet, når vi står på dansegulvet og kjenner på uroen:

"Er dette fortsatt vårt sted?"

Og svaret burde være et klart og rungende: ja.
Men for at det skal være sant, må vi få lov til å kjenne det sånn igjen.

Hva tenker du?